…mitt liv, min verden…

Behandling er en veldig seriøst greie. Man kommer jo tross alt inn for å gjøre en drastisk livsstil- og holdningsendring. Jeg føler at mye av den gamle "jeg" er blitt gjemt bort i alt dette. Jeg merker at behandlingen har satt sine spor. Likevel tror jeg at det ikke er for sent å få noe av det tilbake.

Dere kan allerede nå se hvordan institusjonsoppholdet har preget både skrift og tale. "Jeg føler", "jeg tenker", "jeg tror", "jeg kjenner", "jeg mener". Er det virkelig så ille å kunne sette noen på plass med å si "HEI! Sånn og sånn er det." Noen ganger må jeg stoppe opp å si til meg selv at "vettu hva? Drit i dem. Det er du som har rett". Trenger ikke nødvendigvis være tilfelle, men bare det at jeg tenker det gir meg et lite stikk av tilfredsstillelse. Dere skulle bare visst hvor mye jeg lengter etter å sterkt markere at jeg gir faen ved å bare slenge ut et enkelt "whatever!"

Utrolig nok kjenner jeg at den gamle "jeg" snart begynner å titte frem. Får håpe det blir på ett litt annet plan en hva bloggingen angår også, men ett sted må jeg jo begynne? Så vær så snill: ønsk meg velkommen, la meg ta del i deres hjerter og døm meg ei. I’m only human.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg blir frustrert, oppgitt og demotivert. Som rusavhengig veit jeg at det er vanskelig å tenke over valg når suget river i kroppen. Man tenker ikke på situasjon, omstendigheter, personer eller konsekvenser; man tenker RUS. Likevel er det enkelte ting ved andre jeg faktisk ikke kan forstå.

Da jeg kom opp på institusjonen igjen på søndags ettermiddag (etter å ha vært ute siden tirsdag på permisjon), var stemningen pasientene imellom tung. Atmosfæren hang som et truende slør og gjorde det nesten vanskelig å puste. Vi fikk beskjed om tre tilbakefall. Tre stykker i felleskapet hadde denne helgen valgt å ruse seg. Én på piller, én på heroin, og sistemann hadde selv vært ute på permisjon og latt seg friste av alkohol. Det var det alle fikk beskjed om, men lite visste vi om dagen i dag.

I samlingen denne morgenen (som finner sted i stuen hver dag) fikk vi en ny beskjed om at siden det var så mange som hadde ruset seg, skulle vi alle avlegge urinprøve for å være sikre på at det ikke var fler som hadde blitt dratt med i dragsuget. Personlig syntes jeg dette var helt greit. Jeg følte meg trygg.

Etter å ha avlagt negativ urinprøve gikk jeg ned for å pakke sakene mine, siden jeg også denne tirsdags ettermiddagen skulle på permisjon. Da møtte jeg på hun som hittil hadde vært skjermet; én av de som hadde ruset seg. Hun kunne fortelle meg at ytteligere to av jentene jeg bor med hadde testet positivt på amfetamin. Tankene raste. Er dette mulig?

Vi ble samlet sammen i salen der vi alle skulle få mer informasjon om det som nå hadde hendt. Disse to jentene hadde ruset seg på institusjonen på lørdag. De ble skrevet ut umiddelbart.

Jeg priser meg lykkelig for at jeg ikke er en av dem. Jeg trenger ikke begynne å telle på nytt. Jeg trenger ikke å måtte lyve folk i ansiktet for å skjule mine karakterfeil. Jeg trenger ikke ruse meg!

Men jeg kan ikke noe for det; å måtte komme opp på institusjonen to dager i uka for å kun måtte forholde meg til alle tilbakefallene der oppe syns jeg virkelig ikke hører hjemme noe sted. Å komme opp dit, etter at det har gått så bra hjemme, er nesten som å komme opp for å delta i et rusmiljø. Jeg syns det er vanskelig å forholde meg til alle disse menneskenes meninger og holdninger. Det er slitsomt at flertallet av beboerne ved institusjonen engasjerer seg minimalt i egen tilfriskning.

Det er godt jeg snart er ferdig!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lenge har jeg prøvd å fortrenge at det er noe mellom oss. Vi finner stadig på ting sammen; forestillinger, cafè, spiller spill, ser film eller sitter i timer og prater. Kommunikasjonen mellom oss beveger seg på et nivå jeg på så utrolig mange måter beundrer. Vi har mange felles venner fra behandling og det er der vi ble kjent. Mye sier meg at dette er bare ting som venner gjør, rett og slett. Det burde ikke være bemerkelsesverdig.

Tidligere har vi hatt mye nærkontakt. Dette har vært fraværende en lang stund. Men i går lå vi sammen på sofaen; jeg satt, han med hodet i fanget mitt. Jeg strøk ham over håret og det gikk ilninger igjennom meg. Ilninger av den gode typen. Han sa noe selv også om at han nøt det. Er dette slik venner gjør? Er det ikke noe bemerkelsesverdig?

Jeg er redd for å være for frempå. Redd for å bli misforstått. Samtidig redd for å vise usikkerhet.

Det er så lenge siden jeg har kjent på slike følelser. Jeg får gåsehud når vi får øyekontakt, hjertet banker fortere når vi er nær hverandre og på veien hjem kan jeg ikke annet enn å smile.

Er jeg forelsket? Det er jo en veldig sterk følelse og jeg mener selv at jeg ville gjenkjent den. Er jeg betatt? Kanksje? Men hvor kommer alle disse følelsene inn i bildet? Jeg må være forvirret. Forvirret over å ha vært lenge uten nærhet, kjærlighet og omtanke på et annet nivå enn hva dialog angår. 

Kanskje jeg skulle satt meg ned og lagt kortene på borde for hvordan jeg føler for ham. Da ville det kanskje kommet frem i dagens lys om det faktisk er noe eller om det bare er jeg som har blitt institusjonpreget.

Jeg blir gal…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter at jeg lå på Alfa Behandlingssenter i fjor, fikk jeg NA-
programmet langt oppi halsen. Jeg gikk på møter en liten stund, men
det var tiden da jeg var langt fra ferdig med å ruse meg. Dessuten
gikk jeg også fordi det så fint ut. Det kunne se ut som jeg hadde lyst
til å dra på disse møtene. Men det var bare for å få fred fra venner,
bekjente og familie som var bekymret. Nå derimot fikk jeg en helt ny
opplevelse da jeg kom på ett av disse møtene. Det som var godt å vite
var at NA har ingen krav til medlemsskap bortsett fra at du må ha et
ønske om å bli rusfri. Dette ønsket hadde jeg da jeg la meg inn i
behandling, men etterhvert har det utartet seg fra et ønske til et
krav jeg stiller til meg selv. Det kjennes godt å vite at mine
likesinnede i tilfriskning sier at jeg ikke MÅ, men at det holder at
jeg VIL. Da virker det plutselig så mye lettere å gjennomføre. For
en befrielse!

NA-programmet kan virke noe konservativt og vanskelig å komme seg
igjennom, men jeg velger å tro at ved å komme på møter med et åpent
sinn, våge å dele seg med andre rusavhengige samt følge De Tolv Trinn
er man langt på vei til å oppnå langvarig rusfrihet. Selv har jeg nå
vært totalt avholden fra alle rusmidler i snart seks måneder.
Behandlingen har hjulpet, men jeg tror at for vidre utvikling må jeg
fortsette å møte NA-fellesskapet på jevnlig basis.

Jeg innrømmer at jeg er maktesløs ovenfor min avhengighet, og mitt
liv var blitt umulig å mestre.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nettverk er viktig når man er rusavhengig i tilfriskning. Det å møte på gamle kjente fra rusmiljøet er ikke alltid like enkelt. Det setter igang mange tanker samtidig som jeg må hanskes med å svare på hundre spørsmål. Etter å ha fått tilbakemeldinger på at jeg er blitt hoven og overlegen ovenfor mine bekjente i miljøet har jeg gitt min adferd grundig ettertanke. Jeg gir kanskje uttrykk for at jeg er bedre enn de som er ute og bruker, men det er faktisk ikke tilfelle. Jeg har selv vært i krigen der ute i mange år. Med andre ord vet jeg hvordan det er å lide.

Jeg er ikke bedre, men jeg har kommet lenger.

Jeg ser ikke ned på de som er brukere. Tvert i mot! Men min skepsis gjelder ikke folk i miljøet generelt, det gjelder de som ikke var så snille mot meg da jeg var der ute. Noen rakket ned på meg fordi jeg var en hardere bruker enn det de var, noen rakket ned på meg fordi jeg var psykisk ustabil. Hvordan kan jeg nå unngå å vise en viss skepsis ovenfor disse menneskene. Disse menneksene som fant det for godt til å hjelpe meg da jeg trengte det mest? Disse folkene som maste på meg om at jeg måtte få meg behandlingsplass?

Det handler ikke lenger om at jeg holder tilbake tilgivelse. Det handler om at jeg har fått selvtillit nok til å ikke lenger bry meg. Dessuten tror jeg at enhver rusavhengig i tilfriskning har godt at å distansere seg fra miljøet man tidligere var en del av.

Når jeg møter disse menneskene og slår av en prat legger jeg merke til at vi ikke lenger har noe i felles. Vi har ingen ting å snakke om og det oppstår mange pinlige tausheter. Vi lever vidt forskjellige liv. Jeg klandrer dem likevel ikke. Jeg skal fra nå av prøve så godt jeg kan å ikke være overlegen (selv om jeg mener at jeg ikke er det), men jeg kommer til å lukke alle bakdører som kan ta meg tilbake til der jeg slapp.

Nå må jeg jobbe for å bygge et nytt og nøkternt nettverk slik at jeg har noen rundt meg til enhver tid jeg kan stole på, ha tillit til, stille opp og ikke minst som kan forvente det samme fra meg. Dette tar tid, men det har jeg nok av. Selv om jeg får følelsen av at alt helst skulle vært gjort i går må jeg bare finne meg i at det krever hard jobbing.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er nå litt over 5 måneder siden jeg kom i behandling. Tida går jammen fort selv om man jobber hardt og selv om det til tider kan dager føles som evigheter.

Da jeg begynte hadde jeg en visjon om at alt skulle bli annerledes. Jeg skulle få et nytt liv, starte på nytt og leve et liv som uavhengig. Jeg ville bli en fri fugl som kunne spre vingene og fly hvor enn jeg ville dra. Likevel er det nesten ufattelig at det meste har gått min vei. Med ny leilighet, skal snart tilbake i jobb og er snart ferdig med behandlingen oppe på enheten føler jeg meg stolt over min egen innsats. Om tre uker er jeg ferdig der oppe. Jeg skal likevel i ettervernet deres som tilbyr meg jevnlige oppfølgingsgrupper. Men det blir så godt og endelig stå på egne ben! Ikke minst bevise for meg selv at jeg mestrer!

Om 3 uker er jeg ute.

3 uker.

Det virker nesten skremmende. Jeg har i 5 måneder vært under trygge omgivelser oppe på enheten. Alt her hjemme virker ukjent, nytt og skremmende med tanke på min plutselige, ikke minst drastiske endring i livssituasjon. Alt er så uvant.

Man møter rusmisbrukere overalt og siden jeg til og med har flyttet tilbake til byen jeg kommer fra er det umulig å ikke daglig deise inn i noen som jeg pleide å vanke med i rusmiljøet. Det setter igang mange tanker at de nå er på samme sted som jeg slapp. Bare det å måtte gå forbi hylle på hylle med alkohol i butikken er også en utfordring. Jeg vet hva jeg vil, jeg vet hva jeg vil oppnå. Likevel kan selv de minste ting gjøre store inntrykk.

I behandling blir man plutselig veldig klar over og lærer mye om hva man burde og hva som er forskjell på rett og galt. Men uansett hvor mye man vil og skal er det noe helt annet når man skal prøve seg i praksis. Hele behandlingen har gått utt på å kvitte seg med gamle rutiner og endre tankemønster for å kunne mestre en hverdag uten rusmidler.

Tidligere, når ting har vært vanskelig for meg, har rus vært eneste alternativ. Jeg visste lenge at jeg hadde utviklet narkomani og trosset stadig mine egne prinsipper ved å øke doser og flørte med tyngre stoffer. Nå derimot finner jeg stadig nye alternativer. Stadig bedre mestringstrategier. Så når russuget river i kroppen, kreftene herjer og tankene raser er det viktig for meg at jeg ikke lar det gå så langt som til å ta valget. Har man først tatt valget er det plutselig ikke så langt fra tanke til handling likevel.

Jeg har ikke hatt tilbakefall i behandlingsperioden. Jeg tror jeg vil vokse, lære, sanke erfaringer og utvikle meg godt uansett. Jeg har ihvertfall lært at et rusfritt liv er et liv verdt å leve.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende