Rusavhengig? Vær så snill, alt annet enn RUSAVHENGIG!
Rusavhengig. Fyfaen. Jeg hater å være rusavhengig. Det er en vedvarende og progressiv sykdom som på ingen måte kan helbredes. Men den kan imidlertid stanses på et visst stadium og tilfriskning er da mulig. Men hvordan har det seg at nettopp jeg ble rusavhengig? Kanskje dysfunksjonell familie? Omsorgssvikt? Post traumatisk lidelse? Eller er alle disse bare dårlige unnskyldninger for å slippe å stå til ansvar for at jeg har tatt feil valg oppgjennom? Jeg er jammen ikke sikker lenger.
På ett eller annen tidspunkt, enten før eller under behandling, dannet jeg meg en formening om at så snart jeg ble rusfri ville alt bli bedre. Jobb, familie, venner, økonomi og jeg ville få hjelp. Det ville nok ikke bli enklere, men bedre. Det som er trist med det hele er at hittil har jeg ikke hatt det noe bedre selv om jeg har syv måneder rusfri tid i lomma. Jeg er konstant deprimert, lei meg, trist. Jeg kjemper. Hver dag, hver time, hvert minutt.
Så hvorfor ruser jeg meg ikke?
Jeg vet ikke. Kanskje fordi jeg vet at det ikke vil bli bedre av det. Jeg hadde det jo like ille når jeg var ute og brukte så jeg vet med sikkerhet at det ikke er veien å gå.
Men alle rundt meg faller av. Og hvis ikke de får det til, hva tilsier at jeg har evnene til å klare å gå den veien som skal lede meg videre? Jeg begynner å mistre troen på mitt eget prosjekt om å bli rusfri. Hvis det likevel bare er et spørsmål om tid før jeg går på trynet kan jeg vel like gjerne korte ned ventetiden, slippe å lide, og begynne å bruke igjen?
Så hvorfor ruser jeg meg ikke?
Jeg vil ikke. JEG VIL IKKE! Jeg har fått erfare at å være aktiv rusavhengig koster mer enn å være rusavhengig i tilfriskning. Så jeg får vel holde ut? Men hvor lenge makter jeg å kjempe. Når kan jeg slutte å gråte. Når får jeg hjelp? Jeg vil bare ikke være rusavhengig. Det er så fryktelig vanskelig! ALT ANNET ENN RUSAVHENGIG!
Nå er jeg på mine knær, jeg ber om hjelp, jeg er ydmyk. Men hvor høyt må jeg skrike før noen ser tårene?
Kjære Oceanius, ikke gi deg, vær så snill. Jeg forstår så godt hvor vanskelig det er å gjøre en så bra jobb bare for å vente på den gode følelsen som hittil har uteblitt.
Får du faglig hjelp? Selvom jeg ikke er en voldsom tilhenger av medisin til en som sliter med slikt så vet jeg jo likevel at antidepressiva i små mengder kan hjelpe en del gjennom for å få bort den verste depresjonen.
Jeg har jo lest masse om avrusing og tida etterpå – det handler jo om en regelrett sorg-følelse det å kvitte seg med rusen i tillegg til at suget ofte varer lenge.
Problemet er vel å ikke få noe som er så bra å drive med at du får en mye større energi for å bytte ut det du drev med tror jeg.
Skulle ønske at du har noe du engasjerer deg for. Det vil hjelpe så mye om du bruker masse tid og energi på noe annet så du ikke får så mye tid til å kjenne på egne følelser.
Tror det er veldig bra at du er så åpen på dine følelser og problemer. Det er god terapi å skrive, fortsett med det, og meld deg inn i et eller annet som kan støtte deg. Jeg vet mange er veldig positive til NA. Det virker litt merkelig deler av det for meg, men når så mange finner noe positivt i det så må det være bra for mange iallefall.
Lykke til Oceanius, dette klarer du. Du skal nok se at tida jobber for en bedre opplevelse av å være rusfri.
Stor klem til deg fra meg
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Tenk at du har sluttet i 7 måneder. Det syntes jeg er en bragd, men jeg hadde ønsket at noen hadde støttet deg i din daglige kamp. Hvor har du bedt om hjelp? Det må jo være en smart investering og støtte deg som har klart det.
Du fortjener hjelp slik som #1 Trønder-Bente også skriver. Masse varme tanker fra meg i natten.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Hei,
Du må nok desverre skrike veldig høyt i dagens samfunn eller kjenne de “rette” menneskene for å få hjelp. Du har min fulle sympati i din kamp om rett til et
godt liv!
Desverre har folk blitt så opptatte med sitt eget travle liv at de har ikke tid til medmnneskene sine lenger. Mange er mer opptatt av å ha huset i den rette adressen,de flotteste bilene,dra til de riktige feriestedene og i det hele tatt være som alle andre. Løpe fra den ene avtalen til den andre,spør du meg løper de fra seg selv. Det finnes mange ensomme mennesker som sliter i dette landet. Enten de har vært rusavhengige eller ikke. Vi er alle mennesker,men det kan nok ta litt tid før du finner nye venner. Men du skal være utrolig stolt av deg selv når du har kommet så langt som du har. Ikke gi opp,det finnes mennesker som bryr seg. Det kan bare ta litt tid å finne dem. Angst og depresjon er ikke til å spøke med,det er vondt å slite med. Særlig hvis du er alene med det. Har du tenkt på å melde deg på et kurs av noe slag,et sted hvor alle stiller på likefot og ingen kjennes hverandre. Da er det oftere lettere å få kontakt.
Jeg vet ikke om dette var til noen hjelp,
men du skal vite at du er ikke alene.
Ha en god natt. klem fra meg.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Synes du er utrolig sterk. Du skriver godt også.Fortsett med det er du snill. Håper som Bente at du får faglig hjelp. Sender en oppmuntrende klem:)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Vet du, Bente? Faglig hjelp er lissom nettopp det de kaller det jeg får. Jeg er fortsatt i ettervernet til institusjonen jeg var på og min behandlingsansvarlig kaller seg selv en “mann med rett kompetanse for dette området”. Men dette er Psykiatrien. Det er helsevesenet som svikter. Jeg får ikke hjelp. Og nå som det er jul, tar folk plutselig ferie!? Er det ingen som forstår at jeg ikke bare kan ta ferie fra tilfriskning? Å holde meg rusfri er virkelig en 24 timer i døgnet jobb og jeg kan ikke bare ta meg fri. Men de
som skal holde meg oppe tar faen meg juleferie.
Og det er noe med den sorg-følelsen du snakker om. Om ikke jeg kjenner direkte sorg kjenner jeg at det er en vesentlig del av meg som mangler. Et ubeskrivelig tomrom. Tidligere har jeg fylt tomrommet med mat, menn, shopping eller rusmidler, men nå sliter jeg virkelig med å fylle det.
Jeg har jo gått på masse slike medisiner. Og jeg orker ikke egentlig selv om jeg innerst inne vet at det hadde kanskje vært nødvendig. Men jeg vet hvordan det blir hvis jeg sier ting rett ut; da blir jeg innlagt på sykehuset. Og jeg vil ikke. Jeg vil ikke tilbake dit! Folk tror jeg er gal. Og jeg er ikke gal. Jeg er bare ikke frisk!
Jeg er medlem av NA. For meg er det nettopp det fellesskapet som gjør at jeg holder meg i live. Jeg går på møter så ofte jeg kan.
Det eneste jeg engasjerer meg for er å skrive for jeg har ingen andre å dele mine tanker med sånn ellers. Da er det greit å kunne skrive her slik at de som velger selv kan lese.
Jeg opplever i stor grad at flertallet rundt meg driter i mine synspunkter og vil ikke høre om min tilfriskning. Så jeg blir jammen en god lytter etterhvert.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Ja, for over syv måneder siden kom jeg inn på institusjonen; knust. I det øyeblikket jeg skrev under papirene la jeg min skjebne og mitt liv i hendene på helsevesenet fordi jeg hadde innsett at jeg ikke lenger kunne mestre noe på egenhånd. Men hele veien har jeg blitt motarbeidet. Både fra medpasienter og de “faglige kompetente” som var nettverket rundt meg som skulle hjelpe. Jeg har jobbet så hardt! Jeg tror ingen forstår egentlig hvor vanskelig det er.
Problemene kommer nå. Siden jeg lenge har uttrykt at jeg klarer mye, mestrer situasjoner og ikke minst det faktum at jeg ikke har hatt tilbakefall, ser de nå på meg som en som bare trenger en klapp på skuldra. Ressursene deres går nå på nykommerne. Ikke de som har klart seg. Men hva har man ettervern til? Da kunne jeg likegjerne droppa hele greia.
Beklager at jeg er så forferdelig negativ.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Du har helt rett, Liz57. Vi lever i et samfunn der alt skal se så greit ut og om man ikke opplever systemene og problemene på kloss hold forstår man ikke hvor selvopptatte man egentlig er.
Tusen takk for gode ord og ikke minst for klemmen.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Tusen takk. Klemmene deres varmer!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Hei, hei – det som slår meg er at du er så sabla oppegående – og så god til å skrive. Jeg håper virkelig at alt går din vei, og hvem vet kanskje du kan bruke dine kreative sider som hjelp til selvhjelp. Jeg håper også hjelpen vil være stødig i tiden fremover, både fra sakkyndige, venner og familie. Alt godt til deg med ønske om god jul og et fantastisk nytt år:-D
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
WoW! Tusen takk! Må innrømme at det er noe vanskelig å ta imot slike komplimenter, men jeg prøver så godt jeg kan å ta det innover meg. Det er på slike innspill jeg vokser som menneske.
Takk for at du tok deg tid til å lese. Stikk gjerne innom engang iblandt.
Riktig God Jul og et strålende Nytt År til deg også.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Jeg tror du er kjempesterk.
Jeg tror du klarer det.
Du har jo klart det.
Nå må du bare fortsette å klare det videre.
La 2009 være håpet og styrkens år for din del – og legg ut fortvilelsen her så skal vi gjøre så godt vi kan og sette mot i deg
Du er sterk! Mye sterkere enn du tror.
Helt sant.
God jul og godt nyttår, Oceanius!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Tusen takk.
God Jul og Godt Nyttår til deg også, Berit!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Nå har jeg lest endel av det du har skrevet og det var egentlig veldig rart å lese for jeg kjente meg veldig igjen. Nå har jeg riktignok ikke i dene omgangen holdt meg rusfri i 7 måneder men jeg er i god gang,…
Har vært på veksthuset 5 ganger, den siste gangen var et opphold på 7 måneder. Jeg kejnner meg masse igjen, det med nettverk og helsevesen og alle de tingene der. Venner og apparatet skal stille så trolig mye opp, NAV visste ikke at jeg hadde dratt engang når jeg ringte de etter 3 måneder.. Med rusfritt nettverk føler jeg det bare var i startenfasen de gadd. Jeg sitter her like alene fordetom..
Noenganger lurer jeg på hav i alle dager jeg driver med. Hvorfor jeg gidder dette. Bedre å bare kjøre på og flyte videre i livet så dør man kanskje litt tidligere også, å det hadde jo bare vært en bonus! Jeg beklager også min negativitet men det er ikke lett å være positiv å tenke “bare for idag” også vil ting bli bedre……
Er du fra Oslo?Jeg pleier å dra på møter men til og med der føler jeg meg merkelig og annerledes…så det ender opp med at jeg sitter her på rommet og egentlig ysnes jævelig synd på meg selv…
Ålreit å lese bloggen din…:)
Håper du får en fin jul og en god jul=)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Siden du ikke gir opp beviser det for meg at du har ett vanvittig pågangsmot. Og er det ikke godt å vite at det holder å ha et ønske om å slutte å bruke?
Jeg er på møter 3-4 ganger i uken i hele distriktet, men det er noe tungvint å dra flere mil med buss for det blir mye venting og frysing. Jeg også føler meg annerledes, selv på møtene. Men jeg kjenner tilhørighet. Det er derfor jeg alltid kommer tilbake.
“Flyte videre”, ja. Det hadde vært noe. Det er jo det vi kjenner. Å bruke var engang det eneste jeg var god til. Jeg har fortsatt ikke klart å vende meg til noe i den nye tilværelsen.
Jeg er ikke fra Oslo, men intet mindre enn halvannen time med tog unna. For meg er det bare en svipptur. Jeg hadde syntes det var veldig hyggelig om vi kunne blitt bedre kjent. For husk: “en rusavhengig alene er i dårlig selskap”. Og jeg snakker mest for min egen del.
Kanskje syns du jeg er litt vel frempå, men jeg er fryktelig ensom. Det eneste jeg ønsker er å møte likesinnede som jeg kan dele noe med og som engasjerer seg for tilfriskning.
Uansett: Tusen takk for at du våger å si noe om dine tanker rundt dette med tilfriskning selv om det er aldri så kjipe greier. Og tusen takk for at du leste innlegget mitt. Ålreit å høre at jeg ikke er aleine om rare tanker.
Skal du feire jul helt alene?
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Lykke til med å holde ut kampen din! Du høres målbevisst ut, så jeg sikker på at du klarer dette!
Hva har du lyst til å gjøre? Har du noen hobbyer som kan distrahere deg litt?
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Jeg burde vel kanskje opprettet en egen blogg for å legge ut det jeg har skrevet under, for det er vel ikke så mye en kommentar til innlegget ditt som det er ett spørsmål for min egen del.
Og da er det lille julaften ja, gledet meg helt sinnsykt til å bli ferdig på jobben i dag, både trenger og fortjener noen dagers pause nå. Skal til familien i morra for å spise middag, drikke kaffe, spise kaker, pakke opp gaver osv. Men dette er i morra, akkurat nå sitter jeg alene midt i oslo, ikke at jeg hadde trengt å være alene, er noe jeg vil være akkurat nå.
Jeg nærmest ligger her og biter i sofaen og kjenner hele hodet mitt skriker etter en bitteliten flukt, bare en liten en, for en dag, noen timer. Alt kan jo googles, så søker etter “jul tilbakefall rus” og får blant annet opp denne bloggen. Veldig mange rusavhengige er oppegående, reflekterte, undrende mennesker. Noen klarer også videreformidle dette med ord, slik som deg Oceanius. Misunner deg litt det, selv finner jeg det noe vanskelig å ffå ned på papir det som foregår oppe i hodet mitt.
Jeg har heldigvis aldri vært avhengig av de tyngre stoffene, men ble med på partytida fra 1999 og ble etterhvert litt for glad i det billigste hvite. Føler meg heldig for at jeg stoppet når jeg begynte bruke nåler. Var rusfri i rundt fire år fram til jeg i fjor hadde en litt lang lek med det dyre hvite pulveret.
Jeg tror ikke jeg kan sammenligne meg med de som har vært avhengig av de tyngste stoffene og har veldig mye respekt for de og da ikke bare for de som har klart å bli nyktre. Min svakhet for rus er allikevel ett tema for meg, særlig på denne tiden her. Mye veldig gode minner, noe dårlig samvittighet ovenfor den familien jeg skal spise middag med i morgen som ikke alltid har hatt en like trivelig jul pga. meg. Misforstå meg rett, jeg har en fantastisk familie som har støttet meg 110%. I tillegg er det en del fridager med mulighet for litt festing, en del kroner på konto og følelsen av at nå fortjener jeg faktisk å ta meg en fest. Problemet er bare at en fest for min del veldig ofte blir litt lenger enn en dag eller en helg, gjerne uke etter uke før det er behov for litt søvn for så å kjøre på videre. Da står jeg nok uten jobb igjen og en familie som er enda mindre imponert.
Har hørt flere nevne NA, men ser for meg at det er for de som virkelig har store problemer, slik som f.eks. noen som har vært på veksthuset e.l. Føler at de problemene jeg kommer med dit er trivielle og små i forhold. Hadde allikevel hatt ett stort behov for en eller annen form for sikkerhetsnett nå fram til 5. januar.
Takker for alle innnspill!
Og Oceania, angående støtteapparatenes juleferier. Jeg forstår veldig godt at leger, psykologer og psykiatere trenger litt fri i jula de også, men de burde virkelig hatt noen sterke alternativer. Jul og nyttår kan være veldig tøffe tider selv for de som ikke ruser seg. Jeg har selv tatt opp dette med de jeg har forholdt meg til over årene, nå sist senter for rus og psykiatri på vinderen. Det er nok forståelse blant den enkelte behandler, ihvertfall noen, men det finnes rett og slett ikke noen tiltak eller er satt av noen ressurser for å takle dette. Vet ikke om det er noen forskjell her på de som har vært på behandlingssteder og ikke?
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Kjære vennen
Jeg leser og leser, det gjør meg trist at du sliter så hardt. Men jeg skjønner problemet så allt for godt, der du står står jeg nå og, jeg sliter på samme måte som du, med samme tanker som du, med samme tungsinne som du å samme mangel til å fylle opp et tomrom, men Jeg sliter å jeg sliter uten rus… Vennen om jeg hadde kunnet så hadde jeg tatt deg i mine armer å sagt ting blir bedre, men allt jeg føler er at ting ikke blir bedre, vi får ikke hjelp, hverken fra Nav eller ruskonsulenter, sosialkontor osv.
Men en ting er sikkert, du har vært flink å du er flink å du har klart masse, bare det sier allt, resten får vi ta å prøve å jobbe oss gjenom…
Stor klem til deg vennen…
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Jeg har tenkt til å begynne på språkkurs på nyåret. Det hadde vært midt i blinken å komme seg ut for å møte litt mennesker. Sånn ellers skriver jeg mye, men merker at veldig mye av rushistorie, rusvenner og rustanker utfolder seg i refleksjonene, dagboka, kåseriene og novellene. Så det er vel kanskje ikke akkurat så greit. Men ellers er jeg jo interessert i litteratur så jeg leser ganske mye. Ihverfall når jeg orker.
Jobber også. Så jeg har jo mye sysselsetting, det er bare det at de timene jeg er alene blir veldig lange og dystre. Da er det fort gjort å falle inn på feil spor igjen..
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Du aner ikke, Zinna, hvor mye det betyr for meg å ha en ivrig leser av innleggene mine som virkelig forstår hva jeg går igjennom. Jeg er så glad for at du likevel sier noe om dine egne tanker og følelser. Dette er ikke lett. Og nå på denne tiden tar alle ferie fra alt. Jammen ikke greit. Ønsker deg av hjertet lykke og hell og ikke minst en trivelig jul for deg og dine.
Stor juleklem
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Hei, Frodo.
Det hadde vært hyggelig om du delte dine tanker i en blogg her på vgb. Uansett om du kanskje ikke ser på deg selv som rusavhengig har du, som du selv beskriver, et problem med rusmidler. “En er for mye og selv ikke tusen er nok”. Og du holder på i flere uker hvis du først setter igang. Dette er typisk rusadferd. For selv om vi VET hva alt dette fører med seg er ikke tvangen og besettelsen til å innta mer til å styre unna. Men det høres ut som at du er klar over dette. Likevel er eneste måte å ikke havne tilbake til aktiv avhengighet å la være å ta første dosen av et rusmiddel.
FLUKT er et nøkkelord for rusavhengige. Ihverfall har jeg erfaringer med flukt selv. Hvis jeg har vært ruset og hatt det gøy har jeg ruset meg mer. Har jeg vært ruset og hatt deg kjipt har jeg ruset meg mer. Har jeg ikke følt meg ruset nok har jeg ruset meg mer. Med andre ord så har jeg ruset meg hele tiden, uansett hvordan jeg har hatt det. Men flukt har vært hovedgrunnen til 90% av mitt misbruksmønster.
Så helt ærlig (jeg vet det er fristende, men) ville jeg styrt unna romjulas festing. Du får store gevinster om du lar være, det kan jeg nesten garantere.
NA er virkelig ikke bare for de som har de største problemene. Men jeg følte nok på samme måte den første tiden jeg gikk på møter. Jeg har jo hatt det relativt greit, men når man begynner å grave finner man kanskje ut at man ikke har hatt det så greit likevel og kan heller tenke fremover når fortiden kommer på bordet. Likevel kan jeg jo ikke uttale meg om hvordan du har hatt det. Har du virkelig hatt en fantastisk barndom er det jo ikke noe vits i å skape problemer som egentlig ikke er der.
Tusen takk for kommentaren din. Setter umåtelig pris på den. Og du? Du burde opprette blogg! Og blir det for ille i jula så får du komme på besøk til meg!
Julehilsen fra Oceanius
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Takk for bloggen din.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Jeg kjemper din kamp – du kjemper min.
Jeg er narkoman – men jeg ruser meg ikke lenger.
Stå på – la oss vise verden vi kan!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Tusen takk, Lastchance og buenovida, for at dere stakk innom, leste og ikke mist la igjen et par ord til meg. Det betyr mye.
Takk!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende