…mitt liv, min verden…

Alene står jeg her. Helt alene.

Jeg er vitne til at alt detter sammen for de rundt meg. Det er en grusom følelse det å stå på sidelinjen. Ihvertfall alene. Helt alene.

Så hva med meg? Når møter jeg skjebnen verre enn døden? Når er det min tur til å bli hentet inn igjen av maktesløsheten? Når skal jeg ut på banen igjen for å kjempe med mine siste krefter med selve livet som innsats.

I det minste ville jeg ikke vært alene lenger. Jeg kunne relatert meg til noen der ute.

Men jeg fortsetter alene. Helt alene. Selv om ensomheten er forferdelig er avhengigheten uutholdelig.

Skulle bare ønske at jeg kunne dele disse tunge tidene med noen. Hvem som helst. Bare ikke alene. Bare ikke helt alene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vel… Så er jeg kanskje ikke helt ikke-røyker enda. Først og fremst ville jeg bare skrive det, og sier det høyt til meg selv ofte, for å høre hvor kult det egentlig høres ut. Men mest av alt er jeg veldig opptatt av denne røykingen. Under hele mitt opphold i behandling har jeg innbildt meg at det får da være måte på hvor mange prosjekter jeg skal ha på én og samme gang! Slutte med stoff, slutte å drikke; også attpåtil slutte å røyke? Nei, vettu hva. "Det blir for mye" har jeg lurt meg selv til å tro.

Lenge har jeg lest kapittel for kapittel i boken av Allen Carr der han kan tilby meg en tilværelse som ikke-røyker hvis jeg leser boka. Jeg fikk prakket på meg boken av en venn som selv har blitt ikke-røyker på "den lette måten". Tross null skremselspropaganda, løfter om at jeg ikke trenger viljestyrke, får ikke abstinenser eller vil oppleve vektøkning har jeg ikke lest med den aller største iver.

Er det virkelig sååå ille? Jeg tror jo at jeg gir avkall på noe, men sannheten er at jeg kommer til å være glad for å slippe! Allen Carr har mange gode poeng i boken. Likevel er det sårt for meg å gi slipp på vanen. Jeg har bare tre-fire kapitler av boken igjen og hver gang jeg nå skal tenne en sigarett kjenner jeg skam og dårlig samvittighet ovenfor meg selv. Dette sikkert fordi jeg nå stiller meg selv spørsmål for hvorfor jeg tenner sigaretten. Bevisst satte jeg meg ingen forsetter for 2009, men nå må jeg virkelig begynne å ta tak i dette, ta boka opp fra skuffen og lese! Jeg har ingen ting å tape ihvertfall.

Jeg vil bli en ikke-røyker og det nytter ikke å utsette det ved å si "jeg er veldig stresset for tiden", "det passer dårlig nå", "kanskje i morgen". Skal jeg slutte å røyke må jeg handle nå!

Har du erfaring med endeløse forsøk på å stumpe røyken? Eller kanskje er du en av de som endelig er ikke-røyker?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag er det nøyaktig 8 måneder siden jeg kom skjelvende ned korridorene på avrusningen. Jeg svettet bare ved tanken på at jeg nå skulle overbevise alle, for endte gang, at nå skulle jeg virkelig klare detta. Jeg var så redd. Jeg var så jævlig redd!

Første dagene holdt jeg meg på rommet. Kunne ikke gå mange meterne utenfor toalettets rekkevidde for det var jammen aktivt både foran og bak. Svetten silte. Jeg skammet meg. De fleste av de ti dagene på avrusningen kan jeg kun se for meg som tung morgendis. Jeg var tungt medisinert, abstinent og usikker på om dette var veien å gå. Hittil hadde det å tatt livet av meg hørt ut som en god plan, men jeg var sta og ville ihvertfall ikke ha på meg at jeg gav opp. Jeg var ikke feig. Jeg pleide jo å være en fighter! Men hvor var fighteren når jeg trengte den?

De første to-tre månedene oppe på gården var jeg livredd alt og alle. Jeg var ihverfall redd for meg selv nå som jeg hadde funnet ut at jeg faktisk ville bli nykter. Og jeg visste at skuffelsen ovenfor meg selv ville bli for stor og for tung å bære hvis jeg ga opp nå. Jeg ville klare det!

Plutselig skjønner jeg alt. At jeg er rusavhengig, at jeg ikke kan drikke, at jeg trenger NA-møter, at jeg må bygge nettverk, at det er mye å ta tak i, at jeg ikke vil på medisiner, at jeg må stå for egne valg, at jeg må ta konsekvenser… Ja, alt du kan tenke deg det innebærer.

Også nå..     ..Nå sitter jeg her. 8 måneder har gått. Du tror kanskje utifra slik jeg har lagt det frem i innlegget at tiden har gått fort, men jeg kan love deg at det virker som en evighet siden jeg bare såvidt klarte å svare for meg under inntakssamtalen på avrusningen for så å balansere på de skjelvende bena under meg som prøvde å ta meg nedover korridorene.

8 måneder.

• Ikke én smell.
• Ikke ett trekk.
• Ikke én slurk!!

Ikke ett trekk.

Ikke én slurk!

Men jeg higer etter denne tilfredsheten. Denne fryden og stoltheten. Den mangler stadig. Jeg er glad for at jeg har klart meg så langt. Men jeg vil være kry. Kjenne at jeg har oppnådd noe. Jeg setter meg mål hele tiden, men så snart jeg nærmer meg målet kjennes det ikke ut som at jeg har jobbet hardt nok og derfor dytter jeg målet oppover; legger lista høyere.

Men uansett hva jeg føler, hva jeg tenker, hva jeg gjør eller hva de sier så er det tross alt 8 måneder. Det er lenge det…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tidliger i ettermiddag var jeg med på besøk til noen jeg ikke hadde sett på mange år. Deres avkom var virkelig ikke barn lenger, men jenter. De var alle tre i den fnisete fjortisperioden selv om det var ei på 11, ei på 15 og ei på 17. De virket til tross aldersforskjellene jevnaldrende. De fniste og lo, leste [mag] og så listen over vinterens nyheter innenfor fashion og sminke med den største begeistring. De snakket om alle de kjekke guttene i klassen, skolens hunk med stor H og han deilige i den nye filmen med hun minst-like-pene dama hans.

Samtaleemnene var faktisk ikke ensformig selv om det kan høres sånn ut. De snakket om hvor snille kusiner/fettere de hadde, hvem som skulle kjøre dem til fotballtrening på mandag, hvor fin den nye hårfargen var og deres felles interesse for facebook.

Og jeg kjente et stikk av misunnelse. Jeg er ikke mer en bare et par år eldre enn hun som var eldst, likevel kan jeg ikke kjenne meg igjen i noe av det de prater om. Da jeg var fjorten-femten år ble jeg voksen på et blunk. På den tiden hadde jeg allerede rukket å bli narkoman. Det eneste som interesserte meg i tenårene var penger og stoff, for å sette det litt på spissen. Da jeg var femten år bodde jeg allerede i egen hybel og jobbet for å tjene penger til livets opphold og ikke minst: mer stoff.

Tenk hvor herlig det er å være tenåring. Deres største bekymringer er å ikke få kysset gutten de har likt hele skoleåret iløpet av 2009 eller å måtte kysse gutten de hater fordi de var dristige nok til å leke "nødt eller sannhet" og selvsagt hvor fælt de gruer seg til matteprøven!

Så hvor ble det av mine ungdomsår?

Det er uansett for sent å få noe av det tilbake. Jeg kastet nok ikke bort tenårene, men jeg ble for fort voksen til å kunne få kjenne på hvordan det er å være hverken barn eller voksen. Er liksom et ledd imellom som jeg hoppet over. Ikke bevisst, ikke frivillig. Men det ble slik likevel. Og det er kanskje naturlig at jeg ikke kjenner noe særlig savn etter noe som aldri har vært der, men jeg kjenner misunnelse. Jeg er misunnelig på at de har et trygt hjem, mennesker som er glad i dem, deres trygge selvfølelse og deres positive holdninger tross uvitenhet. Men jeg unner dem alt godt og vil oppfordre alle foreldre til å tillate barna sine å være barn så lenge som mulig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For første gang på mange år har jeg hatt en strålende nyttårsfeiring med noen jeg er trygg på, med noen jeg har lyst til å være sammen med og ikke minst som ikke ruser seg. Jeg må innrømme at jeg stresset ganske mye for å få orden på all maten som skulle serveres. Vi var jo bare oss to; men jeg er jo så redd for å få for lite mat.

Vi satt i flere timer ved spisebordet etter festmåltidet og pratet om alt og ingenting. Og det er så rart at det faller så naturlig. Men innimellom stoppet vi begge opp og reflekterte. Det hele var merkelig. Uvant. Uvirkelig. Her satt vi. Begge to. Uten nåla i armen, uten halvlitersflaska, uten øl. Så hvordan er det mulig at vi hadde det så trivelig?

Fordi vi var i ferd med å sanke erfaring om at det er så godt å kunne velge å la være. Personlig har jeg lite i minnet om hva som har foregått de siste gangene jeg har feiret at et nytt år er på vei. Jeg har egentlig ikke tenkt slik heller. Jeg har alltid gruet meg til et nytt år. Tenk: enda tolv måneder med kamp! Men i år følte jeg ikke slik. I år tenkte jeg at dette året gleder jeg meg til! Jeg er så utrolig takknemlig for selskapet jeg hadde og at jeg kunne gå inn i 2009 med det mennesket jeg synes mest om i hele verden.

Og nå er det vel overstått. Julefeiring og nyttårsfeiring. Vel overstått. Når jeg ser tilbake er det helt latterlig at jeg gruet meg så forferdelig. Det ble jo så utrolig bra!

2009 blir mitt år. Min mulighet til å brilijere, vise hva jeg er laget av og bekrefte for meg selv at jeg kan. Jeg har ingen formening om hvordan jeg skal takle utfordringene jeg møter underveis fordi for meg holder det mer enn nok å fokusere på én dag om gangen.

Takk for året som gikk og ønsker dere alle gode ting i året som kommer.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har levd med skyld og skam i mange år. Trodd at det hele tiden er meg det er noe galt med. Eller noe galt med dem. Men det er ikke lett å være pårørende når familiemedlemmet er narkoman. Og de som lider av misbruket vårt ofrer vi ikke en eneste tanke. Vi er opptatte nok av å få tak i, bruke og finne måter og midler til å ruse oss mer.

Så hvordan har de det egentlig? Mine søsken? Min mor. Min onkel. Mine tantebarn. Som så lenge har måtte lide for at jeg satte rusbruken foran velferden deres. MEG, MEG, MEG.

Jeg er heldigvis blitt mer ydmyk og kjenner en enorm takknemlighet for at ingen av dem har gitt meg opp selv om jeg lenge virket som et håpløst tilfelle. Det så ut til at ingen ting kunne endre mine holdninger, misbruk eller mønstre. Jeg er takknemlig for at jeg får lov til å vise dem, den dag i dag, at jeg innerst inne er et godt menneske. Jeg ønsker min familie intet annet en godt.

Og det er kanskje ikke alt jeg kan gjøre godt igjen. Men det minste jeg kan gjøre nå er å ikke gjenta skadene jeg påførte dem. Jeg har makten til å velge. Det burde være enkelt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

På ett eller annet tidspunkt innså jeg det. I forhold til et vanlig tidsbegrep er det ikke så lenge siden, men for meg virker det som en evighet. Jeg kunne se på meg selv i timesvis i speilet, gråte og skamme meg. "Det var ikke slik det skulle bli", kunne jeg si til meg selv. Jo flere ganger jeg sa det, jo mer gikk det opp for meg; jeg var narkoman.

Det rare med det er at det ikke engang begynte med fest og moro slik som mange det for andre starter med før de havner i denne forferdelige skjebnen.
Det hele begynte med medisinene jeg fikk av legen. Jeg var dysfunksjonell, ukonsentrert, hyperaktiv, manglet impulskontroll og hadde et forunderlig temperament som utløste seg til et sinne som ikke liknet grisen. Det var det de sa. Alle sa det. Og etterhvert som flere fortalte meg det, desto mer skammet jeg meg. Jeg ville ikke være slik. De skulle bare visst hvor vondt det var å ikke kunne forstå eller sette ord på sine følelser. For det var derfor jeg alltid ble så sint. Jeg ble frustrert og sint fordi folk ikke forstod. Jeg ville bare at noen kunne forstå.

Da jeg var 11 år ble jeg diagnostisert med ADHD. Jeg fikk A-preparater i bøtter og spann. Jeg ble besatt av følelsene de gav meg. Jeg ble konsentrert, kreativ, rolig og innesluttet. Ikke minst raste jeg ned i vekt. Det var jo akkurat dette jeg ville! Men jeg var 11 år. 11år. Når jeg ser på de små barna på 11 år som tusler til skolen så er de jammen ikke store menneskene enda. Jeg forstod mye. Jeg var intelligent til 11-åring å være, men jeg forstod ikke hva dette gjorde med meg.

Lenge dyttet jeg på med disse medisinene. Jeg klarte ikke spise eller sove. Jeg var bare overfokusert hele tiden. Jeg kunne sitte med en ting i timesvis fordi jeg skulle perfeksjonere eller fordi tiden rett og slett fløy fra meg. Og før jeg visste ord av det var den mørke natten blitt til lys morgen. Åh, som jeg hatet lyset. Alt jeg ville var at det skulle være natt hele tiden. Den bragte ingen forventninger, eide ingen forpliktelser og alt var vidunderlig stille.

Mine klassevenninner var veldig nysgjerrige på min ekstreme holdningsforandring og min nye væremåte. Sakte, men sikkert, klarte jeg å frelse de fleste på dette helvetes stoffet fordi de oppdaget at de klarte skolearbeidet bedre. Rart, men jeg tjente faktisk gode penger på det, og tilgangen på mer var nærmest ubegrenset.

Så begynte jeg å bli sliten. Nervene tok overhånd. Jeg hadde plutselig masse følelser. På dette stadiet ble jeg aldri sint lenger. Jeg bare gråt. Raskt etter dette oppdaget jeg alkohol og hvordan den satte igang endorfinene. Da kunne jeg smile.

Alt var en illusjon. Jeg søkte hele tiden noe bedre enn det jeg hadde og jeg trodde at rusmidlene kunne gi meg det. Så jeg røkte hasj og drakk i stedet for disse medisinene. Jeg latet som jeg tok dem, men solgte de for å kvitte meg med dem i stedet. Jeg ville ikke ha den faenskapen, ikke engang om jeg ble betalt for det! Jeg søkte lykke. Uten nerver. Uten bekymringer. Uten huekjør. Og nå oppdaget jeg hvor fantastisk det var å sove. Jeg følte meg langt i fra så skitten. Jeg følte meg ung. Og ren.

Før jeg visste ordet av det var jeg plutselig hekta på amfetamin. Det var samme type rus som disse medisinene, men dette var noe annet. Dette var den flukten jeg hadde lett etter. Men lite visste jeg om at det nå gikk nedover i rasende tempo og livet mitt ville aldri bli det samme igjen.

Jeg skjønte nå at jeg ruset meg. Jeg nektet plent hvis noen spurte, benektet ovenfor meg selv at det var et problem så jeg elsket den vakre fasaden jeg altfor lenge klarte å illustrere med pene klær, god tale, perfeksjonist til minste detalj i vasking, skriving og jobb. Men jeg ble utmattet. Jeg hadde et blandingsmisbruk uten sidestykke. Jeg brydde meg ikke lenger om hva jeg puttet i meg, hvordan jeg fikk det i meg eller hva det ville gjøre med meg. Bare jeg fikk følelsen av å ikke være en del av virkeligheten. Og nå fant jeg meg selv stadig gråtende foran speilet. Å ta ordet "narkoman" i bruk i min munn virket skremmende, men uvirkelig naturlig.

Men så gikk alt skeis. Stemmer i hodet, paranoia, angst, nerver. Ingen ting klaffet lenger og det nyttet ikke å ruse seg bort fra det. Nå var jeg ikke lenger i tvil der jeg satt med nålen i armen. Jeg ville ikke ruse meg, jeg ville bare ikke være sjuk. Og når jeg hadde fått "friskmeldingen" min kunne jeg nesten ikke vente på neste dose. Jeg ville ikke ruse meg. Men jeg ville heller ikke være meg selv. Alle følelsene var så overveldende og jeg ville ikke annet enn å unnslippe. Jeg ville ikke leve.

Og nå sitter jeg her. Dette var rushistorie i korte trekk, men dere som kan relatere dere til dette vet hvor mye som faller bort, hvor mange ting man ikke makter å fortelle om, hvor mye det er å skrive rundt hver enkelt følelse, alle menneskene man har møtt osv. Det ville blitt forferdelig mye og jeg ville nok blitt sittende hele natten. Bottom line er at rusavhengighet er en så slu fiende av livet at du ikke klarer å skille ting fra hverandre. Det eneste du er helt sikker på er at du ikke klarer å leve uten å bruke eller leve med å bruke. Så hva er da alternativet?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Rusavhengig. Fyfaen. Jeg hater å være rusavhengig. Det er en vedvarende og progressiv sykdom som på ingen måte kan helbredes. Men den kan imidlertid stanses på et visst stadium og tilfriskning er da mulig. Men hvordan har det seg at nettopp jeg ble rusavhengig? Kanskje dysfunksjonell familie? Omsorgssvikt? Post traumatisk lidelse? Eller er alle disse bare dårlige unnskyldninger for å slippe å stå til ansvar for at jeg har tatt feil valg oppgjennom? Jeg er jammen ikke sikker lenger.

På ett eller annen tidspunkt, enten før eller under behandling, dannet jeg meg en formening om at så snart jeg ble rusfri ville alt bli bedre. Jobb, familie, venner, økonomi og jeg ville få hjelp. Det ville nok ikke bli enklere, men bedre. Det som er trist med det hele er at hittil har jeg ikke hatt det noe bedre selv om jeg har syv måneder rusfri tid i lomma. Jeg er konstant deprimert, lei meg, trist. Jeg kjemper. Hver dag, hver time, hvert minutt.

Så hvorfor ruser jeg meg ikke?

Jeg vet ikke. Kanskje fordi jeg vet at det ikke vil bli bedre av det. Jeg hadde det jo like ille når jeg var ute og brukte så jeg vet med sikkerhet at det ikke er veien å gå.
Men alle rundt meg faller av. Og hvis ikke de får det til, hva tilsier at jeg har evnene til å klare å gå den veien som skal lede meg videre? Jeg begynner å mistre troen på mitt eget prosjekt om å bli rusfri. Hvis det likevel bare er et spørsmål om tid før jeg går på trynet kan jeg vel like gjerne korte ned ventetiden, slippe å lide, og begynne å bruke igjen?

Så hvorfor ruser jeg meg ikke?

Jeg vil ikke. JEG VIL IKKE! Jeg har fått erfare at å være aktiv rusavhengig koster mer enn å være rusavhengig i tilfriskning. Så jeg får vel holde ut? Men hvor lenge makter jeg å kjempe. Når kan jeg slutte å gråte. Når får jeg hjelp? Jeg vil bare ikke være rusavhengig. Det er så fryktelig vanskelig! ALT ANNET ENN RUSAVHENGIG!

Nå er jeg på mine knær, jeg ber om hjelp, jeg er ydmyk. Men hvor høyt må jeg skrike før noen ser tårene?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Søndag. Igjen. Egentlig burde jeg kjent glede over å ha hele dagen for meg selv etter en beinhard uke med å stå grytidlig opp, møter med Gud og hvermann og terapi i eninga. Likevel kjenner jeg bare på ensomhet. Siden nesten alle planene mine har gått i vasken hele uken, og dagen idag ikke ble noe unntak, syns jeg det er veldig mange timer å måtte slå ihjel helt alene. Så hvordan takle denne ensomheten når de uforutsette tingene dukker opp? Jeg må kanskje først innse at det er enkelte ting ved min planlegging av uken som jeg rett og slett ikke har makt over. Dersom folk blir syke eller om andre saklige grunner forårsaker at avtalen som er laget ikke er mulig å gjennomføre stopper ikke verden opp. Den går videre.

Men uansett hvor mye jeg forbereder meg på at ting kanskje ikke alltid går slik jeg har tenkt, melder russuget seg så snart jeg er alene og får tenkt igjennom ting. Da føler jeg meg maktesløs og skamfull for at jeg reagerer som jeg gjør. Hvorfor er jeg så besatt på dette med kontroll?

Hva gjør du når avtaler du har laget kanskje ikke når mål?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg vil jo så gjerne. JEG VIL! Men alt butter imot hele tiden. Jeg er inneforstått med at jeg ikke kan ruse meg så fort jeg møter litt motgang, men selv om jeg har vært rusfri i syv måneder er hver eneste dag fortsatt en like tung kamp for tilværelsen. Det er utmattende, samtidig er jeg rastløs. Jeg gjør mitt aller beste; tropper opp på kontorer, skriver søknader og brev, går i grupper, NA-møter, er "flink pike". Men det er kanskje det som er litt av problemet. Jeg er så opptatt av at ingen skal se mine problemer og feil at jeg skjemmes over å be om hjelp.

Jeg har rusa meg siden jeg var elleve år. Kanskje ikke så rart at alt virker så nytt og fremmed og skremmende? Det er ingen ting som virker kjent med å være nykter! Jeg veit ikke hvem jeg skal prate med om hva, hvem jeg kan be om hjelp, hvordan jeg skal oppføre meg, hvor jeg kan dra. Jeg sliter fælt. Orker snart ikke mer. Det som er ille er at jeg innbilder meg faktisk at jeg hadde det bedre som narkoman, men jeg veit at det bare er tull. Jeg blir syk av å ruse meg og kan ikke holde på i de baner. Da blir alt bare krøll. Men når vender jeg meg til denne nye tilværelsen? Når skal jeg kjenne at det er dette som er rett? Når kan jeg slutte å tvile?

Russuget er så stort. Det svir i hodet, gjør vondt i magen og jeg er konstant kvalm. Jeg må hele tiden velge: skal, skal ikke, skal, skal ikke. Hittil har jeg alltid valg "skal ikke", men jeg orker virkelig ikke alt dette lenger. Jeg vil bare slippe. Bare LITT. Slippe unna noen dager. Komme meg bort fra verden. Melde meg ut. Jeg vet. Det er ikke sånn det fungerer. Men det er sånn alt har fungert for meg før. Det gikk til helvete til slutt så hvorfor innbilder jeg meg at jeg kan klare å bare ruse meg LITT denne gangen?

I tillegg til alt dette begynner jeg å bli gal. Jeg hører klart og tydlig den samme damestemmen i hodet. Hun sier stadig hva hun heter, men jeg oppfatter ikke navnet. Hun besetter meg ikke, hun bare er der. Men det gjør vondt. Hvorfor kommer hun tilbake nå? Og jeg snakker med meg selv når damen er borte. Hele tiden. Og jeg gråter. Gråter i dusjen fordi jeg ikke egentlig orker å møte en ny dag, gråter på bussen på vei hjem fordi jeg er så sliten og gråter meg i søvn fordi jeg hater at jeg ikke klarer å gjøre mer enn så godt jeg kan.

Hva i alle dager skal jeg gjøre? Jeg vet at jeg er syk, jeg vet det. Men jeg tør ikke si det til noen. Jeg vil ikke si det til noen. Jeg vil bare være frisk. Jeg vil være rusfri!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende